Hjemreise!

Da er vi på vei hjem. Vi har hatt en fantastisk tur uten nevneverdige humper på veien (kanskje et par da vi satt på lasteplanet på trucken til Jack i Mondulkiri) og gleder oss til å komme hjem. Det har vært så spesielt å begynne i Kambodsja og avslutte i Singapore. Uten å helt skjønne det, begynte vi turen i det fattigste landet, og har reist med stigende BNP, og endt opp i det rikeste landet. Forskjellene er enorme, men mye er det samme, og det har vært veldig flott å få se det så raskt etter hverandre. Vi har lest bøker som har passet (tilfeldig?) så godt inn med reisen og det vi har opplevd, så vi fant ut at vi gjerne ville dele leselisten vår også.

Leste bøker:

• At Home - Bill Bryson
• The Life and Times of the Thunderbolt Kid - Bill Bryson
• The Castle - Franz Kafka
• The Finkler Question - Howard Jacobson
• First They Killed My Father - Loung Ung
• Kunsten å reise - Alain de Boutton
• Pigeon English - Stephen Kelman

Vi kommer til å savne:

• menneskene vi har møtt
• at å si "er du lykkelig og frisk?" er en naturlig del av språket når vi møter mennesker i stedet for "hei".
• maten, og ikke minst prisen på maten
• temperaturen som har holdt seg rundt 30 siden vi kom, med usedvanlig lite regn
• å hele tiden oppdage og se nye ting, smake på ny mat og lære nye ord på nye språk
• luktene

Vi kommer ikke til å savne:

• at tuting er en naturlig del av trafikkbildet, og brukes HELE tiden
• at foreldre sender barna sine ut for å tigge fremfor å sende dem på skole, og at turister gir dem penger og opprettholder en liten industri 
• doene og at man alltid på ha med eget dopapir
• matforgiftning og ymse mageproblemer uten å gå i detalj
• kjøpe vann i butikken
• å pakke sekken
• luktene

Georgetown og Singapore

Vi har lagt strand og sjø bak oss, og har beveget oss inn i siste del av turen. Turen fra Langkawi til Penang gikk smertefritt, selv om vi nesten ikke fikk billetter til fergen.

Georgetown var langt større og mye mer "by" enn vi hadde regnet med. Her var det tett mellom høyhusene, men også flere nabolag hvor noe av arkitekturen var godt bevart. Hotellet vårt befant seg i den kinesiske delen av byen, og var nydelig restaurert. Kvelden brukte vi til å teste ut "Chilli-crab" på et lokalt matmarked: fryktelig grisete, men godt.

Dagen etter tok vi lokalbussen opp til tempel-komplekset Kek Lok Si, et enormt område med masse farger, tårn og buddaer. Guideboken hadde forberedt oss på horder av folk, men vi fikk gå mer eller mindre alene. Riktignok ble vi stoppet av et par (lokale?) damer på veien ut som ville ta bilder med oss, noe som har skjedd mer enn en gang før (mest med Marie).

Tilbake i byen peilet vi oss inn på guidet tur i huset til Cheong Fatt Tze, østens svar på Rockefeller. "Det blå huset" ble reist av mogulen sent i 1800-tallet, og er full av vakre og morsomme detaljer som settes ekstra pris på etter å ha lest "At Home" (av Bill Bryson). Blant annet har ikke huset kjøkken (med vilje), så tjenerne måtte løpe over gaten og hente mat under måltider. Nå om dagen er herregården et fornemt boutique-hotell.

Så var det klart for finalen i Singapore. Helt fra landingen var det klart at dette landet ikke er som de tre andre på turen. I sentrum fikk vi mer følelsen av å være i New York, enn i en asiatisk storby. Vi fikk sett mye av det viktigste i byen, vandret rundt elven som går gjennom sentrum, samt tuslet rundt på noen av de enorme shoppingsenterene. Vi bodde på et fantastisk hotell som kombinerte østlig tradisjon med ny vestlig. Det ble derfor endel avslapping på rommet, siden vi begge var ganske slitne av gåing, men også av inntrykk. Til tross for et vestlig inntrykk, krydde det av hawkerstalls der også, som serverte utrolig god kinesisk, indisk og en rekke andre mattyper.

Strandparadis - Tredje og fjerde tagning

Greit, vi innrømmer det; vi feiga ut. Planen var egentlig å ta nattbuss langs grensen til Thailand, men tanken på tilnærmet null søvn i et sete for andre gang på en uke fristet lite. Så "Plan B" ble satt i sving, og flybilletter ble bestilt i siste liten. I lufta fikk vi en smånervøs lokal gutt som nabo. Av han fikk vi anbefalt en rekke retter vi allerede har falt for, bl.a. Roti Canai og Beef Rendang.

Vel fremme på Langkawi drosjet vi ned til Pantai Cenang og vårt lugubre husrom for natten. Sistnevnte var billig og så å si det siste rommet igjen på "stripa" for natten (ihvertfall ifølge booking.com). Det spilte uansett liten rolle, for vi hadde en liten aning om hva som ventet oss dagen etter.

Destinasjonen var Rebak; en liten øy utenfor Langkawi. Her hadde vi booket oss inn på øyas luksuriøse resort for et par netter. Her var rommet vårt på størrelse med vår gamle leilighet og utsikten upåklagelig. Vi benyttet oss flittig av aktivitetstilbudet, herunder tennis, kayak og Scrabble. Marie spanderte tilogmed hummer på undertegnede første kvelden.

Fornøyde med luksusen, bar det tilbake til hovedøya. Langs Pantai Cenang bygges det intenst og er tydelig et reisemål som kommer til å bli mer populært i fremtiden. Nå er det ganske avslappet her, med en fin mix av turister fra alle verdenshjørner. Langs stranden er det kort mellom tilbud om jetscooter og paraseiling. Vi koser oss ihvertfall masse her, og har ikke helt innsett at dette er de siste dagene med strand på en god stund.

Strandparadis - Andre tagning

Etter en togtur som skulle ta 12 timer fra Kuala Lumpur til Tanah Merah, begynte vi å bli litt bekymret da vi hadde sittet på toget i 13 timer og ikke sett noe til endestasjonen. Fredrik spurte derfor en av konduktørene om vi kunne ha kjørt forbi? "Vi er der om to timer", fikk han til svar :)

Etter 15 timer med lokale medreisende fant vi sjåføren og bilen ventende på oss utenfor toget. Det er alltid forsinket, forklarte han; minst 2 timer.

Etter fire dager på Tuna Bay resort med overskyet, varmt vær og lav luftfuktighet, er vi fornøyde og klare til å dra videre. Øya er en del av Perhentians, og full av øgler, apekatter, edderkopper, og andre dyr. Vi har talt hvor mange dager det er til vi skal dra hjem flere ganger, halvveis fordi vi begge gleder oss, og halvveis fordi det er rart å snart skulle hjem.

Det er forøvrig 9 dager igjen. Vi har lest like mye som vi gjør på hele somre, snorklet og spist, vært dårlige og blitt friske igjen og drukket mengder av smoothier og juicer.

Her er vannet lys turkist, holder 29 grader og er fullt av små Nemofisker som ikke er lettskremte. Flere ganger daglig er det bønn på øya ved siden av oss på høytaler som når fint bort til oss, og minner oss om at vi er i en del av landet hvor det bor flest muslimer. Mange bader fullt påkledd med hijab. Barna, og noen voksne, bygger sandslott pyntet med tørkede skjell og koraller, som det er mange av her.

Etter en teoriinnføring som besto mest av håndtegn, gjorde vi et prøvedykk, hvorpå Fredrik fulgte opp med et dypdykk og fikk sett en revhai!

Nå reiser vi videre til Langkawi, som er et av de siste stoppene på turen.

Kronglete i KL

Vel fremme i Kuala Lumpur tok bestemte vi oss for å ta toget fra flyplassen til sentralstasjonen, hvor vi skulle bytte til Monorail. For å komme oss ut av stasjonen måtte vi først løse inn billetten i en automat, og her havnet vi i litt trøbbel da Fredrik ikke kom seg gjennom. Dette fordi billetten hans hadde fått en krøll,  ble sittende fast inne i den og stoppet dermed hele maskinen. Vakten visste råd og skrudde opp billettmaskinen (dette tok litt tid) og lette etter billetten. Etter noe tid fikk han den ut og gikk i gang med å gjøre den flat igjen, slik at den kunne puttes inn i en av de andre maskinene, og igjen slik at Fredrik fikk gå gjennom. Jeg, som hadde kommet meg fint gjennom på første forsøk, sto måpende og så på hele opptrinnet.

Grunnet ombygning ble turen til Monorailen, som så kort ut på kartet, ganske lang. På dette tidspunktet smådryppet det fra himmelen, og vi syntes begge det var litt deilig med litt regn. Da vi gikk av Monorailen høljet det ned i monsoonstil. Vi ble klissvåte og fant etter en stund hotellet vårt og en hyggelig ansatt, som fant frem håndkler da han så oss.

Dagen etter tok vi taxi ved to anledninger. Taxiturer her er ikke helt som hjemme. For å ta taxi kjøper man først en kupong i nærmeste bod. Der oppgir man stedet man skal til, får en kupong og så betaler man. Etter å ha fått kupongen skal denne sjekkes av en annen ansatt som, etter eget ønske, kan peke bort på riktig bil. Der venter taxisjåføren, og han kjører deg dit du skal. Dette opplegget fungerer tilsynelatende aldeles utmerket.

Etter to dager her tilbragt i fuglepark, på enorme kjøpesentre, på skybar med utsikt til Petronas towers, ymse restauranter, Little India, og i hagen på hostellet, drar vi videre med tog mot Perhentians. Om to uker på dagen, kommer vi hjem igjen og det føles kjemperart.

Strandparadis - Første tagning

Av de fire øyene vi skal innom på turen, befinner vi oss nå på den første: Phu Quoc. Her har vi funnet oss et tilbaketrukket resort med egen strand. Det er helt fantastisk å endelig få bade i speilblankt saltvann, etter å ha svettet oss igjennom 5 uker i innlandet. Ikke at det har vært forferdelig til nå, men herregud hvor digg det er her.

Resort-området her strekker seg langs vannkanten med minimal inngripen i skogen rundt. Her fokuseres det på økologisk turisme, så alle bungalowene har minibar i isopor (som fylles med is ved ønske), kun vifter (ikke AC) og solvarmet vann i dusjen.

Det tilbys turer rundt på øya, til lands og til vanns, men vi har til nå sløvet på stranden. I dag har vi leid snorkle-utstyr og fått sett nærmere på det yrende livet under vann. En litt uheldig bieffekt av all vakingen i vannskorpen, er at begge har blitt godt solbrent på ryggen (til tross for flere lag med faktor 30).

Stedet har svært god og variert mat, hvor til og med frokosten er à-al-carte. I og med at stedet ligger et stykke unna byen, setter vi ekstra pris på dette. De bak baren er også dyktige, så vi koser oss ofte med nypresset juice, smoothies og diverse drinker (de beste så langt). Senest i går fant April sin nye favorittdrink: En gimlet med koriander og lychee.

3 dager i Mekong-deltaet

Onsdag morgen var det klart for rundtur. 3 dagers godt planlagt (ikke av oss) oppdagelsesferd i Mekongs frodige delta. Turen begynte tidlig om morgenen og gikk vestover i en av turopratørens mange (velholdte) busser.

Første stopp var det flytende markedet i Cai Be. Det heftigste av dagens handling var over da vi kom, men enkelte hadde fremdeles lass med frukt igjen å selge på båten sin. På dette markedet handles det mest "en gross", så det var lite for oss å kjøpe. 

Etter markedet ble vi loset til en lokal landsby hvor vi fikk se produksjon av bl.a. honning, kokossnop og rispapir. Meningen var vel egentlig at vi skulle kjøpe noe av det, men vi lot være. Heldigvis for lokaløkonomien var det flere andre på samme tur som slo til på det ene og det andre.

Til lunsj fikk vi bl.a. noe som lignet merkelig på trøndersodd! Etter en ny båttur og en lengre busstur befant vi oss nesten i Kambodsja igjen, i byen Chau Doc. Vårt rom for kvelden hadde nylig fått tidenes dårligste malejobb utført i matt lime.

Tidlig neste morgen bar det ut på elva igjen. Denne gangen i en liten robåt, med en enda mindre dame ved årene. Ferden i morgensolen gikk inn i mellom vannbårne boliger i Chau Doc's flytende landsby. Det var utrolig fredlig å bevege seg nærmest lydløst igjennom det lille samfundet. Vi gikk "om bord" i et hus hvor det var innstallert et digert bur under, hvor de drev oppdrett av fisk. Slettes ikke en uvanlig ting i nabolaget, men ganske artig for oss å se.

Høydepunktet på turen var riktignok et annet, og befant seg et stykke unna der elva er på sitt tykkeste. Stedet heter Tra Su-skogen og består for det meste av Cajuput-trær. Det hele var en vanndekket labyrint av trær, med endeløse korridorer vinkelrett på hverandre. Her ble vi brakt rundt av ymse farkoster (med og uten motor) igjennom et yrende fugleliv. Det var noe trollsk og magisk over det hele, samtidig som det var eksotisk og vakkert.

Siste dagen av rundturen dro vi innom nok et flytende marked, Cai Rang. Dette var langt mer aktivt enn det foregående, og krevde langt mer av vår styrmann. Her ble det heller ingen shopping; av samme grunn som før. Istedet gledet vi oss over neste stopp, som var en frukthage av de sjeldene. Her grodde lime, ananas, dragefrukt, elpepære, mango og papaya, for å nevne noen. Mangoen er svært god her om dagen, og forsvant raskt fra smaksfatet vi fikk etter omvisningen.

På veien inn mot Saigon var vi begge enige om at det hadde vært en bra tur, men at vi var veldig glad for at det ikke var en dag til igjen. Det er begrenset hvor mye tid man kan sitte på buss før man blir lei.

HCMC - Kaos og orden

Vietnam begynte bra. Vi fant en billig rutebuss fra flyplassen inn til byen som stoppet rett utenfor hotellet. Ved innsjekking ble vi oppgradert til suite. Riktignok fungerte ikke AC'en, men den ble fikset relativt kjapt når vi først sa i fra.

Målet for ettermiddagen var å få bestilt dress hos en flink skredder. Etter å ha trålet distrikt 1 et god stund, klarte vi tilslutt å ta et valg. Tilfeldigvis hadde stedet laget klær til begge halvdeler av siste generasjon med presidentpar av typen Bush. Undertegnede valgte et mørke-blått stoff med striper, for så å bli målt opp og ned.

Til middag fant vi et koselig lite sted hvor de ansatte er fra vanskligstilte familier. Vår servitrise var svært hyggelig, og hadde en tydelig blåveis. Maten var fantastisk, muligens påvirket noe i positiv retning etter all traskingen.

Dagen etter var satt av til å dekke det kulturelle alibiet. Vi fant ut at det holdt med en tur innom "Gjenforenings palasset" og "War remnants museum". Førstnevnte hadde skiftet navn en rekke ganger og blitt bombet ved flere anledinger. Museumet var lang mer interessant, og viste en rekke bilder fra krigen; heriblant senskader av "Agent Orange".

Etter å ha fylt på med histore og kultur, stakk vi innom "Pho 2000" for en rimlig og smakfull lunsj.

Etter å ha slappet av en god stund, bar det ut igjen. Dressen var nå klar for første tilpassing. En artig opplevelse å ha på seg en halvferdig dress, med en arm og krittmerker over alt. Den så allerede veldig bra ut og det endelig resultatet ser vi først på fredag. I mellomtiden skal vi på tre dagers rundtur i Mekong deltaet.

Ellers kan det nevnes at trafikken her er helt koko. Veldig glad vi ikke skal kjøre selv her.

Åpnet opp for kommentarer

Etter et par tilbakemeldinger, har vi nå åpnet opp for at alle kan kommentere uten innlogging (fant innstillingen til slutt).

Siste dag i Siem Reap

Dette har blitt en dag til både ettertanke og forventning om det som kommer. Vi dro ut til Gracehouse, som er en skole som har eksistert i syv år. Til forskjell har skolen der vi har vært i to uker eksistert i et år. På Gracehouse ble vi møtt av en utrolig hyggelig australier som er her for 7. gang. Vi ble rørt av engasjementet hans for stedet, og hvor langt de hadde kommet. Det er imponerende å se hvordan lokalsamfunnet blir tatt med i arbeidet med skolen. Her har de skjønt hvor viktig de grunnleggende tingene er før foreldrene kan sende barna sine på skole. De dekker alt fra klær til de som trenger det, mat, innkjøp av vannfiltre for å redusere sykdom, og spesialundervisning til barna med de største vanskene. Et av barna var blitt matet med alkohol siden han var spedbarn. De gir mødrene som ikke har noe nettverk muligheten til å veve i gruppe sammen, og så får de en prosentandel av det tingene blir solgt for. De har et verksted som ungdommene som vil lære å behandle tre, og et annet for ungdom som vil lære om elektrisitet. Det er så mye spesialiseringskunnskap som mangler i landet, fordi en generasjon er borte.

Vi har ikke fått skrevet om flere av de fine opplevelsene vi har hatt denne uken, men de har vært mange. Vi har tilbragt mye tid med det kanadiske paret vi møtte på elefantprosjektet, og hatt det veldig gøy med dem.

Vi har vært på Puppet Parade (Kambodsjas svar på 17.mais barnetog), spist vanvittig mye god mat, vært skikkelig dårlige og blitt friske igjen, vært på landeminemuseum og sommerfugl sanctuary. Vi har opplevd så mye og gleder oss til mer.

Ha det bra Kambodsja og hallo Vietnam :)

Morsomme og mettende aktiviteter i Siem Reap på en helt vanlig torsdag

• Bli invitert til lunsj av gavmild familie og spise kjempegod og hjemmelaget Khmermat, for så å få kokkeleringstips
• Få omvisning i det samme hjemmet, og få titte inn i klesskapet og se hva de har på seg i bryllup. Hvorfor har vi ikke mer farger i Norge?
• Få manikyr og pedikyr på lokal brudesalong til den nette sum av 2000 Riel (0,5 dollar)
• Drikke superdigg iste av plastpose med sugerør (svært vanlig måte å oppbevare drikke på her), for så å oppdage at det er maur når man er halvveis nedi posen
• Sitte bakpå motorsykkel med vind i håret (og hjelm på hodet, pappa) og kjenne seg merkelig trygg mens man ser på landskapet og badende kuer
• Spise middag på gigantiske puter med underholdende frosk ved bordet

Helgen med det rare i

Etter jobb og en dusj på fredag bar det til turens første massasje. For 19$ per snute ble det en aromaterapeutisk variant i en hel time. Luktende av ingefær dro vi videre på middag og ukens andre "1$-tapas night". Underveis i måltidet gikk det opp for oss at det faktisk var fredag, og at vi ikke hadde noen store planer for lørdag morgen. Derfor ble vi med gjengen på Crazy Bamboo, en liten stambar et steinkast utenfor allfarvei. Vi rundet av natten med et besøk i byens party-gate "Pub-street", nærmere bestemt "Angkor What?". Her følte vi oss ca 10 år for gamle, så vi satt nesene hjemover ganske hurtig. Allikevel ble det vår seneste kveld i seng så langt: 0115.

Planen for lørdag var opprinnelig soling og bading på et hotell et sted i byen. Men siden det var overskyet og ikke særlig varmt (relativt sett, 20+ contra 30+), gikk vi til frokost uten en plan B. Under frokost ble vi overtalt til å stikke innom Angkor National Museum. Her fikk vi fylt på med og frisket opp kunnskap før søndagens utflukt. Nyopplyst syklet vi inn til byen for å lete etter en ok frisør. Vi fant til slutt en liten koreansk sjappe vi hadde fått tips om på forhånd. Her ble det ny sveis på begge til kun 5$ stk.

Etter en rask pause på rommet, bar det ut igjen. Denne gangen til Cambodia International Film Festival på et av byens mest fornemme resort. Inngang var vederlagsfritt, mens pilsen steindyr (relativt sett; 3.5$ contra 1$). Vi dro for å se "The trials of Henry Kissinger", som viste seg å være vel verdt turen. Etter filmen spiste vi middag med de andre, og så bar det i seng.

Søndag morgen var vi (nesten) oppe med solen. Det gjelder nemlig å være tidlig ute når man skal inn i Angkor-området. Vi var invitert med på skolens første utflukt; en sykkeltur rundt til de mindre kjente hjørnene av området. Med oss var 25 av de eldste elevene på skolen, samt 4 voksne. Etter transport fra skolen til inngangen, begynte vi rundtturen i ni-tiden. Det bar på kryss og tvers igjennom området, utenfor de største ansamlingene av turister.  Underveis fikk vi utfordret både smaksløker og fordøyelsessytem med følgende:

• Ris ++ med hendene som vi fikk av lærerne og elevene
• Umoden mango (med vilje) som vi dyppet i en blanding av chili, salt og sukker
• Quiorlong (ris kokt med kokosmelk, grillet i bambusrør og spises som godis)
• Nypresset palmejuice fra gateselger kjøpt av elev til oss begge
• Lokal rett som vi ikke husker navnet på, men som det er bilde av under (rød tallerken)

10 timer senere var i tilbake på rommet vårt, fullstending utmattet og veldig fornøyde. Før vi sluknet rakk vi såvidt å spise overraskende god takeaway.

Innføring i kambosjanske trafikkregler

Tenkte det var på tide med en kjapp gjennomgang av de lokale trafikkreglene, eller snarere hvordan trafikket er innordnet.

Her er det viktigste:

1. Det er valgfritt å følge offisielle regler og lover
2. Den som har størst kjøretøy har forkjørsrett
3. Den som tuter mest har forkjørsrett (trumfes av §2 ved konflikt)
4. Fotgjengeroverganger er pynt
5. Rødt lys er for pyser
6. Skal man ta til venstre med to-hjulinger gjøres det slik:

Uke 3: Siem Reap og Khmer for Khmer

Vi kom til Siem Reap på søndag kveld, etter seks timer i buss fra Phnom Pehn. Her bor vi på Globalteer House, et gammel hotell som organisasjonen har konvertert til boliger for de frivillige. Huset ligger ganske sentralt i byen, kun en 10 minutters spasertur til kjernen. Overalt er det en salig blanding av neonlys, lukter, kuer, støv, tuktuker og smilende mennesker.

Dette er en helt annen verden, hvor mennesker barberer seg på hodet når de mister noen de er glade i, spiller drithøy begravelsesmusikk på høytaler mange dager i strekk. Skuldre og knær bør til en hver tid være tildekket, så vi tasser rundt i t-skjorter og lange bukser. Å ta noen på hodet er utenkelig, og man tar ikke på hverandre i offentlighet. Kvinner kan ikke ta kontakt med noen av de mange munkene som går rundt her i oransje drakter.

Hver dag denne uken har vi syklet til prosjektet, Khmer for Khmer, som ligger 3 km støvete vei vekk fra byen. Vi jobber fra 0800-1000, og fra 1300-16.30, så i lunsjpausen sykler vi hjem for å spise. Det lange avbrekket skyldes ikke overdådige måltider, men ganske enkelt at det er for varmt for undervisning. Prosjektet gir et tilbud til barn og ungdom fra familier som ikke har råd til å betale for engelskundervisning på privatskoler.

Vi er i hver vår klasse i alle timer, og hjelper til med uttale og staving for både elever og lærer. Vi har også introdusert Storytime, hvor barna får høre på en historie og tegne det de hører. Barna er inndelt etter engelskferdigheter, og varierer i alder fra 4 år til 18. Fredrik har blitt kalt utrolig mye morsomt, alt fra beautiful til fat (som er et kjempekompliment her nede fordi det betyr at du har råd til mat). Jeg har bare blitt kalt whitelady så langt, og det stemmer jo ganske godt :)

Det er utrolig varmt her, og denne uka har det vært rundt tredve grader hver dag som har resultert i krøllete hår og svette klær. Vi gleder oss til vi har hav rett utenfor døra, men inntil videre koser vi oss med å leke med barna her. I dag trikset jeg med en fotball for å imponere den tøffe gutten i klassen, og jeg tror det fungerte :)

I dag bestilte vi lunsj igjennom en lokal dame på skolen. Vi endte opp med god lunsj til 10'000 riel for to; ca 15 kr.

Video av Elefantsermonien

Som lovet, her er videoen av elefantsermonien

Phnom Pehn (uttales med stemt P og ikke F)

Vel tilbake i hovedstaden, bar det rett til gjestehuset vi bodde på første natten i landet; Okay guesthouse. Rommene og fasilitetene er nettopp det, OK, og det holder for en natt.

Til forskjell fra sist, har vi nå et reisefølge av folk vi har møtt på Elefant-prosjektet. Vi har fått best kontakt med Leann. Hun er en liberal engelsk-kanadier med bein i nesa, som har besøkt de fleste delene av Asia. Hun tilbrakte en måned på Elefant-prosjektet for to år siden, og har hatt god kontakt med Jack (hjernen bak det hele) siden det. Vi har også snakket mye med en amerikansk dame, med navn June. Begge disse har tilbrakt hele uken sammen med oss.

Men tilbake til PP. Vi ankom rundt 12, og fikk hyret en tuk-tuk for ettermiddagen. Med den dro vi først til det Russiske markedet. Opprinnelig solgte russerme varer her, men nå har de lokale tatt over. Man kan finnet alt fra priat-DVDer og klær til bildeler og taljer her, alt under samme tak.

Herifra bar det til S-21; en skole gjort om til fengsel av Khmer-Rouge. Av de 20'000 som havnet her, overlevde bare 7. Hele familier ble fengslet uten lov og dom, for så å tortureres og pines til døde. Rundt i bygningene var rommene dekket av tusenvis av bilder av ofrene. Spesielt å tenke på at det bare er 35 år siden Pol Pot og gjengen sendte landet tilbake til steinalderen.


Etter mørkes frembrudd bar det til byens nattmarked. Her var det et yrende liv og få turister. Med på lasset hadde vi nå fått med oss et kanadisk par på vår egen alder, som var med oss på Elefant-prosjektet i to dager. Veldig bra folk, som begge jobber med film.


Dager etter dro vi med de jevnaldrene til kongens palass. På det store palass-området er det haugevis av lekre bygninger av ymse størrelse. Av disse kan nevnes Tronsalen, Sølv-pagodaen og en villa av jern donert av Napoleon.

Etter dette rakk vi så vidt å pakke ferdig og ta en kjapp lunsj, før vi kastet oss på bussen nordover til Siem Reap.

Uke 2: Siste uke på Elephant Valley Project

Denne uken har vi likt oss godt på prosjektet. Vi har blitt mer immune mot insekter, og takket være Fredriks besluttsomhet har insektene blitt jaget ut hver natt før vi har lagt oss. Vi har hatt besøk av skorpion, men ingen kobraer. Torsdag dukket en etterlengtet gekko opp, og ble hele natten, til vår store glede.

Mandag til torsdag fulgte vi mahutene for å hente elefantene langt inne i skogen/jungelen. På veien fant vi ut at de er langt fra late, og at man kan gå utrolig langt på ødelagte flipflop-sandaler, som mange av dem har. Vi har lært en del Khmer, og det har gått mest i naturbegreper: vann, tre, stein, og noe lengre setninger som "elefanten spiser treet". Vi har lært å telle, og har lært dem litt engelsk også. De er utrolig hyggelige, avslappede og gode i sine jobber. Prosjektet hjelper dem med å bygge hus til familiene deres, ved siden av lønn, og de fremstår som både stolte og fornøyde.

Det har vært mange spennende mennesker innom denne uken, som har gjort oppholdet utrolig hyggelig. Vi har lært mye om landet generelt og om området vi er i. Det er et land med mange utfordringer, som prøver å ta igjen utvikling som vi har fått la gå sin gang i løpet av mange år. Samtidig er det vanskelig for myndighetene å se langsiktig, hvilket gjør at de selger unna land og prosjekter som kanskje burde ha blitt brukt til egen befolkning. Uten jobber tar mange desperate valg, og mange jenter jobber derfor som prostituerte, fordi det ikke er noe annet, og turisters penger er innbringende for hele familien.

Vi har blitt kjent med så fine folk fra hele verden, og delt mye om våre hverdager, våre land og grunnen til at vi reiser. Noen av menneskene som har vært innom har sluttet på jobben, pakket sekken og dratt uten noen videre plan. Andre reiser sammen med noen, uten å vite hvor de skal. Torsdag ramlet en gruppe østerikere innom, kledd i nasjonaldrakten (lederhosen), på årsturne gjennom verden. Den dagen var vi en utrolig morsom gjeng til lunsj. Maten har forøvrig vært helt fantastisk, og fredag fikk April sin favoritt (batterte reker og brokkoli) uten å spørre engang.

Vi har muligheten til å lese mye, og gjør det, så vi skal lage og legge ut en leseliste etterhvert :)

En Pnong landsby ønsker en elefant velkommen

Fredag var dags for storslagen sermoni. Prosjektet fikk i forrige uke en ny elefant inn; "Ruby". Og etter Pnong-folkets skikker skal dette ikke gå upåaktet hen.

Pnong-folket følger en animistisk tro, og trenger å blidgjøre ånder fra tid til annen. Nå var det altså dags for å gjøre elefant-ånden til lags. Som oftest innebærer dette at et eller flere dyr må bøte med livet. I dette tilfellet måtte en gris og en høne gi sitt liv for den nyankommenes ve og vel.

Det hele begynte med å binde opp grisen, for så å slå den i hodet med den en planke. Dette for å bygge opp adrenalinet i grisen. Selv synes jeg den så ganske stresset ut fra før. Så var det frem med kniven for å kutte strupen. Alt blodet ble samlet opp for å senere brukes i sermonien. Deretter ble grisen svidd på et bål, skrapet ren, vasket og kuttet opp i små biter. Dette kjøttet ble pent fordelt på landsbyens innbyggere, slik mener Pnong-folket at grisen lever videre hos dem.

Så var det klart for de seks hedersgjestene. En etter en dukket de majestetiske dyrene opp på landeveien. Når alle var kommet vel frem foret vi dem med en mengde bananer vi hadde med. Etter måltidet ble de stilt opp for selve sermonien. Her kastet landsbyens eldste seg over de snablede etter tur. "Ruby" fikk i tillegg pannen smørt inn med griseblod.

Til slutt fikk alle de fremmøtte et plastglass med risvin, som smakte litt som dårlig sherry. Alt i alt en veldig spennende opplevelse!

(P.S. video av sermonien kommer på YouTube senere. Båndbredden her i Sen Monorom er ikke helt topp)